Har ikke tenkt og komme vår sønn i blogg-næringa, men kom
fram til at vi ville dele vår vei mot anette<3karleven med dere andre. Her
kommer både forhistorien til bryllupet og vi kommer til og legge ut tanker og
informasjon mot festdatoen. Informasjon vil selvfølgelig komme alle gjestene
for øret uansett om den ønskes i røyksignaler eller telepati.
17.oktober 2009
fridde Karl Even. Han fridde på akkurat det samme stedet som vi møttes for
første gang, kysset for første gang og ble forelsket for første gang. Jepp, det
var forelskelse ved første blikk, og jepp vi har forelsket oss i hverandre mange
mange ganger siden og JEPP vi kysset ved første møte. Det var ingen tvil om hva
svaret til frieriet var og bryllupsplanlegginga ble startet med en gang. Januar
2011 skulle bryllupet stå. Alle som følger noen lunde med i kalenderen vet at
det aldri ble noe av. Det er flere årsaker til at det aldri ble noe av. Da vi
var på vei med Even Niilo ble vi blant annet bitt av permisjon-reisebasillen og
planla heller salg av leilighet og ett år i India. De som har fulgt oss litt på
blogg og face to face og face to book har også fått med seg at dette ikke ble
noe av. Så langt har dere sikkert fått med dere at vi er drømmere. Vi har så
mange drømmer som vi ønsker og få realisert. Reisen ble kuttet med ett halvt
år, da vi fant ut at vi ikke hadde lyst og komme tilbake fra sol og 30+ til
mørketid og minusgrader. Samt flyttet til et sted som var litt mer relaxed og
tilpasset for norske mager og spedbarn. Valget ble Malaysia, et land som Anette
hadde besøkt før. Av andre grunner valgte vi og bruke tre av de seks månedene
på eksotiske Oppdal. Det var et valg vi ikke angrer ett sekund på. Så, etter
Even Niilo ble født gikk det slag i slag med flytting, Oppdal, Malaysia, innlosjering
hos Paul Even i Østerbotn, huskjøp i Østerbotn – og påfølgende ro til og komme
på plass og begynne på ny planlegging av bryllup. På disse tre, fire, eller hva
det nå er, åra har vi blitt enda mer sikre på at det eneste riktige er og gifte
seg.
Planlegginga var i gang igjen. Tid og sted ble bestemt.
Gjesteliste ble skrevet. Maten stod på bås. Og det var det. Vi var stuck.
Bryllupet er vårt, og da fikk vi høre fra alle kanter at det er våre ønsker som
viktige. Problemet vårt var at drømmen om sted, tid, mat og gjesteliste ikke
samsvarte med hverandre. Spesielt var det gjestelista på 180 mennesker som var
ei utfordring. Da hadde vi ikke engang notert alle vi hadde ønsker om skulle
overvære og skape den store dagen vår. For oss er det en stor begivenhet. Det
er ikke bare en formalitet for at barna skal ha best mulig rettigheter hvis en
av oss dør, eller at lånene våre skal bli mest mulig gunstig. For oss er det en
feiring av kjærligheten. Av den ekstreme følelsen som slo oss begge i bakken
17.oktober 2008 på City Scene i Alta. Den følelsen som gjør at Superfamiliy sin
Let’s go dancing-låt oppfattes som vår. Den følelsen som gav oss mot til å
satse på hverandre, Emrik og Even Niilo, selv om fornuften sa at vi var litt
over gjennomsnittet gal. Derfor ville vi at vårt bryllup skulle bli en samling av
de beste menneskene, på det beste stedet og den beste maten.
Det å være konfliktsky er ikke den beste egenskap, og det er
vi dessverre begge to. En overutviklet rettferdighetssans passer heller ikke
inn i bryllupsplanlegging. Disse to kvalitetene til sammen kan gjøre det
utfordrende og planlegge bryllup. Anette kunne heller avlyst hele bryllupet
framfor kutting i gjestelista. Karl Even er villig til å gjøre det, men har
egentlig ikke lyst og gjøre det selv. Anette har vært inne på tanken: 100
plasser – først til mølla. Men kom fram til at det ville være veldig ergerlig
om far sjøl var sent ute i påmeldinga. En representant fra hver familie har
også vært tema. Men så husket vi at det ikke var en konferanse vi arrangerte.
Dette var noe vi rett og slett måtte stå til ansvar for selv.
Nå kutter vi, og det med machete. Det gjør vondt og vi
unnskylder til alle som vi har gitt signaler til at skulle blitt bedt, men som
kanskje ikke ender opp med brev avsendt fra Østerbotn. Legger til at dørene
våre er åpne for besøk av hvem som helst ved en annen anledning.
De som derimot får ett brev i postkassa fra oss kan føle seg
som en veldig viktig del av livet vårt, enten i fortid eller nåtid. Etter denne setninga har Anette lyst og bruke
neste avsnitt på og forklare hva hun mener med veldig viktig siden mange av
dere som ikke blir bedt også har vært viktige i livene våre. Men etter mye fram og tilbake skal hun holde
seg for god til det og la setninga stå for seg selv som en bauta.
Sted og tid er nå bestemt. I Porsanger, Finnmark, 23.mars
2013 giftes vi. Anette og Karl Even Paulsen, eller Haugland-Paulsen, eller
Paulsen-Haugland. Fanken heller, kanskje vi hiver oss på gamlenavnet til
familien Paulsen – altså Hyverinen. Eller Horghagen-Dørum-Paulsen-Haugland-Hyverinen-Boine.
Konfliktsky? Nevnte vi beslutningsvegring?
