Bryllup

Har ikke tenkt og komme vår sønn i blogg-næringa, men kom fram til at vi ville dele vår vei mot anette<3karleven med dere andre. Her kommer både forhistorien til bryllupet og vi kommer til og legge ut tanker og informasjon mot festdatoen. Informasjon vil selvfølgelig komme alle gjestene for øret uansett om den ønskes i røyksignaler eller telepati.

17.oktober 2009 fridde Karl Even. Han fridde på akkurat det samme stedet som vi møttes for første gang, kysset for første gang og ble forelsket for første gang. Jepp, det var forelskelse ved første blikk, og jepp vi har forelsket oss i hverandre mange mange ganger siden og JEPP vi kysset ved første møte. Det var ingen tvil om hva svaret til frieriet var og bryllupsplanlegginga ble startet med en gang. Januar 2011 skulle bryllupet stå. Alle som følger noen lunde med i kalenderen vet at det aldri ble noe av. Det er flere årsaker til at det aldri ble noe av. Da vi var på vei med Even Niilo ble vi blant annet bitt av permisjon-reisebasillen og planla heller salg av leilighet og ett år i India. De som har fulgt oss litt på blogg og face to face og face to book har også fått med seg at dette ikke ble noe av. Så langt har dere sikkert fått med dere at vi er drømmere. Vi har så mange drømmer som vi ønsker og få realisert. Reisen ble kuttet med ett halvt år, da vi fant ut at vi ikke hadde lyst og komme tilbake fra sol og 30+ til mørketid og minusgrader. Samt flyttet til et sted som var litt mer relaxed og tilpasset for norske mager og spedbarn. Valget ble Malaysia, et land som Anette hadde besøkt før. Av andre grunner valgte vi og bruke tre av de seks månedene på eksotiske Oppdal. Det var et valg vi ikke angrer ett sekund på. Så, etter Even Niilo ble født gikk det slag i slag med flytting, Oppdal, Malaysia, innlosjering hos Paul Even i Østerbotn, huskjøp i Østerbotn – og påfølgende ro til og komme på plass og begynne på ny planlegging av bryllup. På disse tre, fire, eller hva det nå er, åra har vi blitt enda mer sikre på at det eneste riktige er og gifte seg.

Planlegginga var i gang igjen. Tid og sted ble bestemt. Gjesteliste ble skrevet. Maten stod på bås. Og det var det. Vi var stuck. Bryllupet er vårt, og da fikk vi høre fra alle kanter at det er våre ønsker som viktige. Problemet vårt var at drømmen om sted, tid, mat og gjesteliste ikke samsvarte med hverandre. Spesielt var det gjestelista på 180 mennesker som var ei utfordring. Da hadde vi ikke engang notert alle vi hadde ønsker om skulle overvære og skape den store dagen vår. For oss er det en stor begivenhet. Det er ikke bare en formalitet for at barna skal ha best mulig rettigheter hvis en av oss dør, eller at lånene våre skal bli mest mulig gunstig. For oss er det en feiring av kjærligheten. Av den ekstreme følelsen som slo oss begge i bakken 17.oktober 2008 på City Scene i Alta. Den følelsen som gjør at Superfamiliy sin Let’s go dancing-låt oppfattes som vår. Den følelsen som gav oss mot til å satse på hverandre, Emrik og Even Niilo, selv om fornuften sa at vi var litt over gjennomsnittet gal. Derfor ville vi at vårt bryllup skulle bli en samling av de beste menneskene, på det beste stedet og den beste maten.

Det å være konfliktsky er ikke den beste egenskap, og det er vi dessverre begge to. En overutviklet rettferdighetssans passer heller ikke inn i bryllupsplanlegging. Disse to kvalitetene til sammen kan gjøre det utfordrende og planlegge bryllup. Anette kunne heller avlyst hele bryllupet framfor kutting i gjestelista. Karl Even er villig til å gjøre det, men har egentlig ikke lyst og gjøre det selv. Anette har vært inne på tanken: 100 plasser – først til mølla. Men kom fram til at det ville være veldig ergerlig om far sjøl var sent ute i påmeldinga. En representant fra hver familie har også vært tema. Men så husket vi at det ikke var en konferanse vi arrangerte. Dette var noe vi rett og slett måtte stå til ansvar for selv.

Nå kutter vi, og det med machete. Det gjør vondt og vi unnskylder til alle som vi har gitt signaler til at skulle blitt bedt, men som kanskje ikke ender opp med brev avsendt fra Østerbotn. Legger til at dørene våre er åpne for besøk av hvem som helst ved en annen anledning.

De som derimot får ett brev i postkassa fra oss kan føle seg som en veldig viktig del av livet vårt, enten i fortid eller nåtid.  Etter denne setninga har Anette lyst og bruke neste avsnitt på og forklare hva hun mener med veldig viktig siden mange av dere som ikke blir bedt også har vært viktige i livene våre.  Men etter mye fram og tilbake skal hun holde seg for god til det og la setninga stå for seg selv som en bauta.

Sted og tid er nå bestemt. I Porsanger, Finnmark, 23.mars 2013 giftes vi. Anette og Karl Even Paulsen, eller Haugland-Paulsen, eller Paulsen-Haugland. Fanken heller, kanskje vi hiver oss på gamlenavnet til familien Paulsen – altså Hyverinen. Eller Horghagen-Dørum-Paulsen-Haugland-Hyverinen-Boine. Konfliktsky? Nevnte vi beslutningsvegring?